Dette skjedde i 2018 – DEL 2

Nå som jeg har oppsummert det ene halve året av 2018 kjenner jeg at jeg tenker litt på det som noe ukjent. Kanskje fordi jeg ikke helt var meg selv i denne perioden i og med at det skjedde så utrolig mye. Eller rett og slett bare fordi den neste delen av dette året ligger nærmere kroppen og ikke minst minnet jeg har. Men det som skjedde resten av dette året var ikke så veldig positivt det heller. Om jeg skal velge, så vill jeg uten tvil si at den første delen av dette året var den beste fordi det var rett og slett da jeg hadde det best med meg selv og kroppen min, selv om vi hadde noen konflikter i ny og ned.

Juli: Okai. Juli startet ganske greit med at jeg jobbet litt på Sunkost og litt i den nye jobben jeg hadde skaffet meg. Deretter ble jeg og mine hjelpere enige om at den første jobben jeg har ikke funket lengre. For det jeg gjorde på jobb var å spise og kaste opp, enkelt og greit. Så jeg byttet bort alle mine vakter på Sunkost og prioriterte heller jobben på bensinstasjon. Selv en ekspert på dette området kunne jo sagt at det var mye mye verre og jobbe direkte med mat enn ved siden av en dagligvare butikk. Så ja. Jeg tok på meg alle de vaktene jeg kunne få på bensinstasjonen, og rett og slett elsket den nye jobben. Det var alltid noe å gjøre og det var full fart hele hele hele tiden. Noe jeg med store bokstaver ELSKER. For jeg digger når det skjer noe hele tiden. For denne dama har maur i rompa 1… 2… 3… . Men ja, det gikk omtrent 3 uker før jeg begynte å fucke det opp på denne jobben også. Jeg spise, kastet opp, dro hjem og gjorde det samme. SÅ det ble mye verre enn noen gang. 4 ganger om dagen kastet jeg opp og trodde det var sånn det skulle være, men jeg fant ikke ut av hvordan jeg skulle gjøre noe med det. Elsket fremdeles jobben, men det ble vanskeligere å gå på jobb etter som bulimien virkelig satt fast igjen. Det ble også til at jeg sa opp på sunkost og ble sykemeldt ut oppsigelses perioden.

Så hva gjør Maren da? Nei, ho skaffer seg enda en jobb, som om ho ikke hadde nok å gjøre fra før av. Heldigvis så skjønte jeg at det ikke kom til å gå, og sa opp før jeg i det hele tatt hadde begynt jobben. Noe jeg er utrolig glad for at jeg faktisk gjorde.

August: Om det er mulig å dø og våkne opp igjen, så har jeg gjort det også. Oppkast oppkast oppkast. 7 ganger om dagen. Nå var det virkelig ille. Endelig hadde mine behandlere begynt å vende tilbake fra ferie og jeg kunne få intensiv behandling igjen, ikke at det hjalp, men jeg hadde i hvert fall noen å snakke med. Så jeg ble nødt til å sykemelde meg fra nok en jobb og gikk egentlig bare hjemme å ventet på at noe skulle falle i hode på meg så jeg kunne dø, bokstavelig talt. Noe jeg husker utrolig godt fra denne måneden var når det faktisk datt noe i hue på meg og jeg skjønte at jeg ikke kunne holde på sånn lengre. Det var en natt jeg satt oppe og spiste og kastet opp i mer enn 12 timer. På morgenkvisten var jeg helt utmattet, men allikevel dro jeg skinnet på sykehuset og sa nå trenger jeg hjelp før jeg tar mitt eget liv. Så da ble jeg lagt inn på akutt på Reinsvoll for å døve de værste selvmords tankene. Noe som var utrolig bra, for hadde jeg ikke blitt lagt inn den dagen så hadde jeg mest sannsynlig død av kalium mangel. Noe som er veldig farlig og hjertet kan stoppe. Jeg fikk i hvert fall veldig god hjelp og kastet ikke opp på 93 dager etter dette.

September: Så ja, det begynte endelig å ordne seg med bulimien og jeg kastet ikke lengre opp. Så for en gangs skyld så skjedde det ikke noe store greier i september. Det ble en ganske rolig måned. Med rolig mener jeg at jeg sov omtrent hele tiden. Vi snakker 18 timer om dagen. Jeg var utrolig sliten og hadde 0 lyst til å møte verden. I og med at jeg var og er sykemeldt, så gikk jeg bare hjemme og trasket rundt i mitt eget drit. Var mye på sykehuset og tok i mot den hjelpen jeg kunne få. I og med at jeg hadde bestemt meg for å ikke kaste opp igjen, brukte jeg også mye tid på å lese meg opp på min egen sykdom, bulimi, for å se om det var noe ekstra jeg kunne gjøre for å forsikre meg om at jeg ikke kastet opp igjen.

Oktober: Kjære søte oktober… JEG HATER DEG.
Jepp, som du kanskje allerede forstår ble dette ikke som forventet. Jeg håpet at dette skulle bli en måned for forandring, men i som alltid så kom denne depresjonen og tok virkelig knekken på meg. Som de fleste har lest om på bloggen tidligere så har jeg vært og er ganske dypt inne i en depresjon. Jeg er jo kronisk deprimert, om det er det man kaller det. Og det kommer kanskje ikke som en overraskelse at den er verst nå som det er mørkt ute omtrent hele tiden. Så også denne måneden gikk mye til behandling og det å være hjemme.

Når vi først er inne på behandling, så fikk jeg også ny behandler altså psykolog i oktober. Noe jeg grua meg ekstremt mye til, men heldigvis gikk det bra. Jeg fikk ganske raskt kontakt med den nye behandleren og likte henne ganske godt. Så vi har gjort noen fremskritt men det er fremdeles mye å ta av.

November: For meg ble dette den måneden som virkelig skulle forandre livet mitt til det negative. Jeg var utrolig deprimert og viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. De første selvmordstankene kom virkelig inn i hode mitt og jeg ble egentlig bare mer og mer deprimert. Det førte til at jeg tok en del dårlige valg som har gjort at jeg ikke har det like greit nå som jeg sitter og skriver dette innlegget. Om det er noe jeg kunne forandret på, så er det helt klart denne måneden. Det var vell egentlig her alt galt skjedde og jeg virkelig fikk det vondt. Om vi skal se på denne måneden på den positive siden, så skjedde det også en del bra. Jeg var mye ute å reiste. Var både i Oslo, Hamar og Trondheim. De to første reisene var på grunn av mitt arbeid i psykisk helsevern, da jeg delte mine erfaringer. Den siste reisen var for å dra på besøk og være litt alene. Trondheimsturen ble også et resultat på ting som hadde skjedd tidligere denne måneden og at jeg hadde det vanskelig. Tok denne turen av mange grunner, men mest for å få litt tid til å tenke over det som hadde skjedd og hva som kom til og skje fremover. Uten at jeg kom hjem uten et godt svar på hva som skjedde, resulterte det egentlig bare at det igjen ble verre.

Jeg søkte også nok en gang om å få plass for en innleggelse, men i og med at det har vært og er ganske stor pågang på denne tiden av året så var det ikke plass til meg, og det er det heller ikke nå.

Desember: Jeg sitter her og skriver dette innlegget halvveis ute i Desember så det blir ikke en oppsummering på alt som har skjedd helt denne måneden. Det har likevel skjedd nok til at det kan bli litt innhold. I starten av måneden, eller i skiftet av denne måneden var jeg i Levanger på jobb igjen. Samtidig med denne turen skulle jeg nok en gang få tenke litt, men utfallet ble igjen at jeg ikke kom hjem med noe konkret svar. Så da jeg kom meg hjem igjen ble det bare verre. Og nå sitter jeg her helt uten mål og mening, med selvmordstanker om ikke likner grisen. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal skrive om det. Men siden jeg har sagt A, så må jeg si B. Tankene kommer av den grunn at jeg har gjort en del dårlig valg i det siste. jeg har stengt ute mennesker som jeg gjerne vil at skal være en del av livet mitt. Grunnet at jeg er og har vært ganske deprimert denne høsten, har gjort at jeg har hatt lyst til å være alene. Noe som har påvirket mitt forhold til bestemte personer. Noe jeg angrer meg grønt på og gjør at jeg er veldig sint på meg selv. Vet ikke helt om jeg klarer å leve med de valgene jeg har tatt. Så derfor har jeg tatt skjea i den andre hånda og igjen søkt hjelp. Men som dere kanskje forstår så er det ikke like enkelt å slå igjennom slik som det er nå. Det er mange som trenger hjelp, og jeg har ingen ordinær grunn til at jeg skal prioriteres først. For her er det gammeldags køsystem. Selv om jeg har stått i denne køen i flere måneder nå.

Stort sett hele denne måneden så lagt har gått til å sove, gråte og ikke ha det så greit med meg selv. Jeg har vært veldig tatt i øyeblikket og har ikke helt vist hvor jeg skal gjøre av meg. Sånn er det enda, her som jeg sitter og skriver til dere i dag. jeg jobber og håper virkelig at det skal bli bedre nå. Jeg har satt meg en del mål for tiden som kommer fremover, noe jeg har lagt ut for noen dager siden. Jeg vil derfor avslutte denne måneden nå og senere komme med en sånn tanke oppsummering av året etter hvert siden dette innlegget allerede begynner å få en viss lengde.

Dette skjedde i 2018 – DEL 1

Dette gjør jeg egentlig mest for min egendel, men tenkte kanskje at noen andre kan se det spennene. Dette året har det gått veldig opp og ned egentlig. Ikke mist har det skjedd så utrolig mye dette året som gjør det litt ekstra stas og se tilbake på. 2018 ble virkelig det året jeg slo meg selv i bakhode og bestemte meg for å bli frisk. 2018 ble også det året jeg fikk en ny type spiseforstyrrelse. Om vi skal se på det positive, så jobbet jeg ganske hardt både når det kom til skole og når det kom til jobb. Samtidig med dette flyttet jeg og + ut sammen, noe som var veldig stas. Så her kommer en oppsummering av det som skjedde i 2018, del 1.

Januar: Ny kalender og friske dager. Året startet egentlig ganske greit. Altså det putret og gikk, men energien var ikke helt på topp. I starten av denne måneden var jeg fremdeles ganske syk og sleit med å komme meg ut og opp i verden. Så husker at jeg hadde en del fravær på skolen, selv om jeg bare var der 50 %, eller skulle være der 50%. Midt i Januar, tror det var rundt den 14, så fikk jeg jobb på SUNKOST og virkelig elsket jobben min. Det var ganske mye jobb i starten i og med at jeg skulle læres opp på kasse og liknende. Men jeg husker at jeg elsket det. Så den energien som gikk til det var alt annet en bortkastet. Samtidig som jeg fikk meg ny jobb bestemte jeg meg virkelig for å få en boost på spiseforstyrrelsen og begynte aktivt og jobbe for å bli friskere.

Februar: For alle som har hatt en spiseforstyrrelse og prøvd å komme seg ut av den, vet at det går greit de første ukene, men at det baller seg på ganske fort igjen. Så februar ble en fighter månede hvor jeg virkelig måtte jobbe for å komme meg i gang igjen. Det var også vinterferie, og da jobbet jeg også utrolig mye. Sånn generelt sett så jobbet jeg ganske mye i Februar i og med at en annen ansatt ikke skulle jobbe der lengre. Litt usikker på grunnen, men jeg elsket det i hvert fall. For de som kjenner meg godt, så vet de at jeg i alle år har vært en kraftig tyggis misbruker, eller man kan vell kanskje ikke misbruke tyggis på den måten. Men i hvert fall jeg sluttet. Nå som jeg endelig hadde begynt å tjene egne penger, ikke typ få fra lånekassen, var det ikke så gøy å kaste bort alle pengene på tyggis. Nå som jeg også hadde begynt å spise litt mer, gikk det også ganske mye penger på mat. Så kort oppsummert var februar måneden for jobbing og ingen tyggis.

Hadde nesten glemt. I februar – mars begynte også jeg og + , å se på leiligheter. Tilslutt fant vi den perfekte.

Mars: Om vi skal ha en måned for hver ting, så var mars den måneden kroppen virkelig begynte å slite. I et lite øyeblikk var jeg sikker på at jeg hadde fått et reernæringssyndrom. Men det var bare kroppen som begynte å ta til seg det den faktisk fikk i seg. Så selv om det er tabu og ingen har noe med det, så fikk jeg forstoppelse. Sånn typ ekstremt kraftig. I en lengre periode så var jeg inn og ut av sykehuset på grunn av dette. Noe som også strakk seg over i april. Om vi skal trekke ut noe som faktisk var bra med denne måneden så var det at jeg ble bevist på mine egne valg. Når det kom til den kroniske forstoppelsen jeg fikk, ble jeg mer bevist på hva jeg spiste. Man kan ikke bare leve på kanin mat. Ikke minst så tok jeg meg veldig sammen og sluttet på avførings pillene som jeg da hadde misbrukt, og her snakker vi om misbruk, siden jeg gikk i 8ende klasse. Tror jeg har skrevet ett innlegg om det tidligere. Det satt ganske langt inne. Etter jeg sluttet med det ble det jo mye verre. Når det kom til fordøyelsen og ikke minst det psykiske. Følte at jeg ble mye tjukkere når jeg ikke brukte de pillene, men heldigvis så hadde jeg mange fine mennesker rundt meg. Behandlingen var ganske hyppig, typ flere ganger i uka, bare for at de skulle opprettholde og forsikre seg om at jeg ikke ble anorektisk igjen og ikke minst at jeg skulle få så dårlig bilde av meg selv at jeg valgte å ta mitt eget liv.

April: Jobb jobb jobb, skole skole skole. Begynte å forbedrede meg til eksamen, i og med at jeg viste hvilken av de jeg kom opp i da jeg bare hadde noen få fag. Så mye av tiden gikk til lesing samtidig som jeg jobbet ekstremt mye, så og si hver eneste dag. Vi drev også å pakket en del siden vi snart skulle flytte ut av der jeg først flytta inn da jeg kom til Lillehammer. Noe som var litt trist, men også litt spennende også. Sykehusbesøkene ble kraftig redusert mot slutten av måneden fordi det virkelig begynte å gå mye bedre med meg når det kom til fordøyelsen. Ikke minst begynte det jo å gå en del bedre med hvordan jeg følte meg også, noe som ikke skapte et like stort behov for at jeg skulle få så mye behandling.

Mai: Eksamen, huff. Jeg som hadde vært så flink i April med å lese trengte ikke lese så mye nå etter vi ble trukket opp eller? Jo da, jeg trengte å lese, men motivasjonen hadde virkelig truffet bunnen. Stort sett all tiden jeg hadde til rådighet gikk over til å trene eller til å fikse i stand den nye leiligheta. Om ikke det var nok jobbet jeg og jobbet jeg veldig mye. For det var jo ikke bare eksamenstid for meg. Så jeg vika for at andre skulle få lese, sånn pleier det jo å være. Klarer ikke si nei til å tjene penger. Denne måneden endte opp med å bli veldig stressende. Så det kan man si gikk løs på helsa. I mai var den måneden det begynte å gå feil vei igjen. Det var lange dager på jobb, noe som gjorde at det ble en del mat og lite aktivitet. Så jeg oppdaget hvordan man kastet opp. Derfor startet bulimi helvete. Altså jeg må bare si at det ikke var jobben som utløste det, eller kanskje litt, men det var også andre ting som spilte inn når vi kom et stykke.

Juni: Måneden startet med at jeg hadde bursdag, 3 juni for de som ikke har fått med seg det enda. Fikk en del ting som jeg brukte aktivt. Jobbet også en del utover i juni da butikken skulle flytte ett hakk opp. En del blir kanskje litt feil og si det også, jeg jobbet ræva av meg for at det skulle bli helt perfekt. Noe som igjen var med på å opprettholde oppkastet. Samtidig som jeg allerede jobbet omtrent 100% i en jobb, skaffet jeg meg like greit en jobb til. Det var vell da jeg var litt usikker over butikkens fremtid og ønsket å forsikre meg en inntekt etter sommeren. For her hadde jeg jo bestemt meg for at jeg nektet å dra tilbake på skolen etter sommeren fordi jeg allerede hadde begynt å slite så mye som jeg gjorde. Så da satt jeg der med hue i skurebøtta med to jobber og skole. Forresten så begynte jeg også på lappen i juni. Juni ble også da jeg endelig klarte å be om hjelp når det kom til bulimien som jeg nå hadde dratt på meg, eller jeg begynte i hvert fall å snakke med psykologen min om det. Og vi prøvde hardt for å finne ut av hvordan jeg skulle bli bedre, eller i hvert fall friskere så jeg ikke skulle falle tilbake på anoreksien igjen.

Første halvåret ble ganske hektisk. Det skjedde en del ting rundt meg og med kroppen min som gjorde at verden ble et vanskelig sted. Jeg var mye inn og ut av sykehuset, samtidig som jeg jobbet og drev med skole samtidig. Når jeg ser tilbake på det nå i desember, så skjønner jeg virkelig ikke hvordan jeg klarte å kombinere jobb, skole, intensiv behandling og sykelig trening samtidig, eller hvordan jeg i det hele tatt fikk sove. Om vi skal dra noe konklusjon ut av dette så lærte jeg utrolig mye om meg selv og hvordan kroppen reagerte etter alt det som hadde skjedd. Jeg var jo mye inn og ut av sykehuset, noe som gjorde meg bevist på de valgene jeg tok.

Det er ikke plass til psykisk syke mennesker i denne verden

Kjære politikker! Takket være deg så føler jeg ikke at jeg blir tatt på alvor. Takket være deg må jeg sitte i mitt eget hjem med selvmordstanker. Takket være deg går familien min rundt og er redd fordi jeg ikke får den hjelpa jeg trenger. Takket være deg kuttes sengeposter i psykisk helsevern hvert år. Kjære politikker, takket være meg skal du nå få øynene opp for hvorfor det er så viktig at vi skaper flere sengeposter i steden for å redusere de.

Det har vært høst og det er merkbart at det er flere enn meg som har det tøft om høsten. Akutt postene i denne delen av fylket fylles opp som aldri før, og de som ikke er tidlig nok ute med å ha det vondt, blir satt på venteliste. Men jeg og de andre kan ikke vente. Vi kan ikke vente 2 måneder for å bli lagt inn for en krise eller for selvmordstanker. I løpet av de to månedene har det skjedd stor skade. I løpet av de månedene kan flere ungdommer og voksne valgt å ta sitt eget liv fordi de ikke får den hjelpen de trenger. Jeg sitter i kø nå og jeg har ventet i 2 måneder, om ikke mer. Mulig det finnes mirakler, men jeg har enda ikke sett noe til det enda. Så politikere, dere kan ikke sitte å vente på at det skal skje et mirakel. At den norske befolkningen skal få det bedre, bli mindre deprimerte og få mindre selvmordstanker. For det må faktisk gjøres tiltak for at det skal bli bedre.

Seinest denne uka ba jeg om hjelp, men jeg ble møtt av en kald skulder. “Det er fult”. Ja mulig det er fult i herberget nå som det nærmer seg jul, men dere må da ha noe reserve om det blir fult? For det er ikke bare jeg som trenger en stall og sove i når jeg har det vanskelig. Bak meg står det også mange tusen andre som ikke får den hjelpen de trenger fordi det er fult. Så hva i all verden er det dere tenker på når dere legger ned sengeposter og kutter i budsjettene til noen av de viktigste postene i verden.

For det berømte kuttet eller de berømte kuttene dere holder på med nå holder virkelig ikke mål. Det er ikke et spørsmål en gang om dere kan kutte poster som går på helse og utvikling. For de tingene trenger vi. Vi trenger et velfungerende sykehus, vi trenger psykiatri, eldrehjem og skoler. Det vi ikke har behov for akkurat nå er nye tog, ny vei og nye bygg som skal erstatte bygg som allerede fungerer. For alt skal se så fint og flott ut her i dette landet. Vi skal male på til arrene fra befolkningen ikke syntes lengre. Men det finnes en grense. Det finnes en grense som går på hvor lenge et menneske kan fake et smil. Det går en grense på hvor lenge ett menneske kan holde ut med en depresjon eller selvmordstanker før det menneske velger å avslutte sitt eget liv, og hvor mye ville ikke det menneske gitt til landet av arbeidskraft og nye penger?

Det er ikke fult, det er tomt. Det er tomt for penger i statskassa gir dere uttrykk av. Dere gir inntrykk at vi skal spare til kommende generasjoner. Men hva gjør vi når det den kommende generasjonen egentlig trenger er skoler, sykehus og en akutt avdeling for psykiske lidelser? Skal vi bare fortsette å spare til det kommer en generasjon som ikke trenger alle disse tingene? For det blir ikke bedre. Verden blir ikke et bedre sted om de menneskene som faktisk trenger hjelp ikke får det. Vi får ikke flere arbeidsdyktige folk om befolkningen sitter hjemme å venter på hjelp fordi de har selvmordstanker og en dyp depresjon. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor dere klager.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere klager på at stadig flere ungdommer går på nav og hvorfor stadig flere ungdommer dropper ut av det ordinære løpet i videregående skole. Skjønner dere virkelig ikke hvorfor? Trykket hos psykologer er større en noen gang, derfor får ikke alle de som trenger hjelp, hjelp. Vi sitter i kø og venter på en innvistering av staten som kan bedre den psykiske helsen hos folk som har det vondt. For om ikke det er nok kommer det stadig opp flere nye saker i media, som det for så vidt har kommet de siste årene, om folk som blir mobbet. Om folk som blir mobbet og blir psykisk syke, meg inkludert. Hvilke tilbud finnes det for meg? Jo, psykolog. Men kjære politikker tror du at en time i uka hos en psykolog og så hos en annen, vil hjelpe meg og komme over mobbingen. Når jeg dag etter dag må gå ut i verden og få dritt slengt i tryne uten at jeg vet hvordan jeg skal takle det? Så jeg trenger et tilbud. Jeg og alle de andre som sitter med mine sko trenger et tilbud for å bearbeide det som har skjedd. Jeg og alle andre trenger et sted vi kan være over lengre tid når ting er vanskelig, et sted hvor jeg og alle andre kan få hjelp til å bearbeide depresjon, angst og selvmordstanker som har opphav i mobbing.

Kjære politiker! Vi trenger flere sengeplasser. Vi trenger et stødig psykisk helsevern omringet av folk med faglig kompetanse på det de holder på med. For slik det er nå, kan det ikke fortsette. Vi og jeg trenger hjelp nå. Ikke om 6 måneder, for da har en del av oss allerede tatt vårt eget liv. Vi trenger hjelp nå. Takk for meg!

Hvordan jeg skal bli friskere?

Som jeg skrev tidligere i dag eller i går, fremdeles litt usikker når jeg legger ut dette innlegget, så er jeg motivert for å bli et bedre menneske, i hvert fall friskere. Jeg har holdt på i dag med å lage en liten plan på hvordan jeg skal bli friskere og hvordan jeg skal gjøre det. Satt også ned noen mål for hva jeg skal gjøre videre, uansett hva som skjer i løpet av jula. Så tilbake til punktet om hvordan jeg skal bli bedre på å takle hverdagen.

Skaffe meg en praksis plass: Jeg går på et kurs som kalles arbeidstrening. Selv har jeg ikke vært der på en stund fordi ting rett og slett ikke har vært så veldig greit. Håpet er at jeg i nærmeste fremtid skal skaffe meg en praksis plass som kan bidra til at jeg får trening til å komme ut i jobb igjen. Håper i hvert fall at dette kan være med på at jeg får det bedre med meg selv.

Innleggelse: I dag har det blitt sendt en henvisning til en innleggelse. Selv om denne innleggelsen maks er 2 uker, så tror jeg at den kan være med på å stabilisere de vanskelige tankene som er akkurat nå. Målet er å få det bedre med meg selv og at jeg blir bedre rusta for de utfordringene jeg kan måte om jeg går inn i en normal hverdag.

Aktivitet: Et annet mål for tiden fremover er å komme meg litt mer i aktivitet. Ikke bare gir det mer lykkefølelse, men det kan også være med på at jeg føler det bedre med meg selv. Ikke sånn at jeg skal kjøre på med treningssenter med en gang, men bare noen turer kan gjøre at jeg kommer litt mer i gang.

Rutiner: Tenkte at jeg skulle komme meg litt mer inn i rutiner, sånn at jeg spiser til noe fastere tider og får litt mer rutiner på søvn. Ikke at jeg skal bli sånn nazi at jeg skal skal skal spise klokka 6, men at jeg får litt mer rutiner på det så jeg slipper og liksom gå rundt og ikke helt vite når jeg skal putte i meg noe, for det har jo alltid vært vanskelig. Så litt mer rutiner hadde vært greit. Noe som også kan være bra og innarbeide om jeg en dag veldig snart skal komme meg ut i en jobb.

Bli ferdig med skolen: Som de aller fleste vet, så er ikke jeg ferdig med videregående. I sommer var det veldig vanskelig, noe som gjorde at jeg valgte å avslutte mitt skoleløp på videregående. Noe som betyr at jeg skal ta resten som privatist. Ikke at det er veldig vanskelige fag, bortsett fra Spansk, men at jeg har slitt litt med å få nok energi til å faktisk sette meg ned med det og faktisk fullføre. Så derfor har jeg nå et mål om å gå opp til minst et fag i mai.

Så jeg er virkelig motivert for dette nå. Det er ikke alt jeg kan sette i gang med en gang, men jeg skal hvert fall ha det i bakhode. Innleggelsen venter jeg på et svar på om jeg får. Aktivitet kan jeg jo stort sett gjøre hele tiden. Søvn er jo også noe man gjør hver eneste dag, så det tenker jeg at jeg starter på allerede i dag. Prøve å unngå å sove frokost, lunsj og middag. For jeg gjør det. Minst en time. Mye fordi jeg ikke har energi til å holde meg våken så lenge om gangen fordi jeg er veldig sliten og fordi som sagt, det har skjedd mye i det siste som gjør det vanskelig å fungere i hverdagen. Rutinene når det kommer til mat må jeg også skjerpe meg med. Tenkte å finne frem den egentlige kost planen jeg skal følge, så jeg får i meg de næringsstoffene jeg trenger. Akkurat nå er jeg sykt bleik og grå i ansiktet. Ser egentlig ut som at jeg har røyka hele livet, så ille er det. Huden min er bare full av masse dritt, noe som ikke akkurat bidrar til at jeg føler meg noe bedre.

Det skal bli bedre – Innleggelse?

God morgen!

Først vil jeg bare takke for alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått på innlegget om spiseforstyrrelser i jula. Det betyr så mye at jeg endelig når ut til folk. Om jeg så har hjulpet bare et menneske, så er det nok.

Tilbake til det som egentlig er ståa. Har hatt det veldig vanskelig de siste dagene, eller vi kan si de siste ukene. For dette er noe som har pågått en stund. Jeg har gjort en del ting jeg angrer på. Prøver å få gjort noe med det, men det er ikke alltid like greit. Håper i hvert fall at det kan ordne seg og at ting blir bedre. For jeg er mer motivert enn noen gang til å faktisk få det  bedre med meg selv, skaffe meg en jobb og bli et helt menneske. Et menneske som kan fungere i hverdagen som alle andre. Så vi får se hvordan det går. Jeg skal i hvert fall sette meg ned nå og legge en plan for det som skal skje videre fremover. Om det så blir å flytte langt bort eller fremdeles bo her på Lillehammer, så må jeg finne ut hva jeg har lyst til.

Har ikke vært i jobb på snart et halvt år, så jeg kjenner at jeg kanskje har lyst til å prøve igjen. Hvem vet, kanskje det kan gi meg en positiv boost i hverdagen. Selv om jeg ikke får meg en jobb, eller egentlig uansett hva som skjer. Så må jeg finne ut hva jeg vil. Skal virkelig sette meg som mål nå og begynne å studere og ikke minst få meg en jobb. Så får vi se hva jeg egentlig vil. Om jeg vil jobbe litt mer fremover før jeg tar meg en utdanning eller om jeg vil begynne rett på. Noe som er sikkert er at jeg må finne ut av litt ting.

Så planen frem til nytt år er å reise bort litt, finne litt rom for å tenke på hva jeg vil og hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg er i en liten identitets krise eller vi kan også kalle det en personlighetsforstyrrelse som gjør at det har blitt litt vanskelig. Har også hatt en ganske tung depresjon denne høsten, noe som har gjort at ting ikke har blitt helt som jeg ønsket at det skulle bli. Som jeg har sagt så har ting blitt litt annerledes enn det jeg tenkte i utgangspunktet.

Men nå må jeg begynne, har en del ting jeg skal gjøre i dag. Har allerede hvert på et møte og skal en tur til legen nå veldig snart. Må nok også finne meg en bag jeg kan bo i de neste ukene, i stede for å drasse rundt på en bag som jeg fikk da jeg kjøpte en russejakke for noen år siden. Så det skjer en del ting i dag, og i morgen reiser jeg mest sannsynlig bort og kommer ikke hjem igjen før mot slutten av dette året.

Om å ha en spiseforstyrrelse i jula

Nå er det straks klart for jul og ikke minst julaften. For meg kjenner jeg allerede at det begynner å gjøre vondt. Selv om jeg ikke er en person som drar på julemiddager og liknende situasjoner før jul. Jeg trives best hjemme, men om jeg blir invitert så går jeg selvfølgelig ut. Selv om mange ser på meg som en usosial person, så syntes jeg alltid det er hyggelig å gå ut og møte andre mennesker. Men det vi skal snakke om nå, er meg og alle de andre menneskene der ute som har en spiseforstyrrelse. Dette gjelder ikke bare anoreksi, men også bulimi og andre typer spiseforstyrrelser, selv en u spesifisert spiseforstyrrelse som jeg har nå. 

Ikke bare jeg, men til en hver tid så er det ca 50 000 mennesker i Norge som hele tiden har en spiseforstyrrelse. Personlig tror og vet jeg at det finnes mange mørketall. For en person som har en spiseforstyrrelse kan jula være ekstra vanskelig. Noe jeg personlig har kjent på mange ganger. I og med at dette blir min åttende jul som et spiseforstyrret menneske begynner jeg å ta noen erfaringer som har skjedd de siste årene. 

Det jeg vil at du skal tenke på om du ikke helt kjenner de personene du skal ha rundt bordet, er at det ikke alltid er så lett å se hvem som faktisk sliter. Mange mennesker sliter med mat uten om å faktisk ha en spiseforstyrrelse. Om du har en spiseforstyrrelse vil jeg råde deg til å snakke med en voksen som er med på å holde middagen eller liknende om det du faktisk sliter med. De fleste voksne vil sette pris på det. For min del så kommer jeg nok en gang til å lage min egen middag, fordi jeg rett og slett har en sperre på å spise mat som andre mennesker har laget til meg. Hvert fall når retten er sammensatt eller inneholder store deler fett. Noe som stort sett all julemat har, med mindre du spiser kalkun, men det er det ikke så mange som gjør. Det skal være lov til å kose seg, så at det er fett i julematen, skal man egentlig ikke tenke på. Men når man har en spiseforstyrrelse, så er fett og karbohydrater et stort forferdelig mareritt. 

 

 Jeg gruer meg. Uansett hvor jeg ender opp på julaften i år, om det er med venner, familie eller helt alene, så kjenner jeg på en type angst for den kvelden. Ikke bare når det kommer til maten, men også det sosiale. Om jeg blir alene, så har jeg ikke det problemet, men allikevel, man kjenner på en vis type angst eller følelse av å være alene. Selv om jeg kjenner en eller flere av de personene som kommer til å sitte rundt bordet, så vet jeg at jeg fremdeles kommer til å føle meg alene. For med mat kommer også det sosiale. Man skal kose seg, sette pris på maten og ikke minst snakke om den. Jeg som da kommer til å sitte med en skål suppe blir jo automatisk sett på og lagt merke til. For det er ikke sosialt akseptert å spise noe annet enn julemat på julaften. For de menneskene som kjenner meg, er det greit. Men om det er ukjente mennesker, så kan det lett bli litt annerledes. 

Ikke alle mennesker er som meg. Jeg er veldig åpen om det jeg sliter med. Så om jeg skulle finne på å spise julemiddag med noen andre enn familien, så kommer jeg nok til å fortelle alle om det. Så folk slipper å se rart på meg og komme med kommentarer. For deg som ikke er som meg, vil jeg igjen råde deg til å snakke med en person som også skal sitte rundt bordet sammen med deg. En person som kanskje kan fortelle de andre sammen med deg at du sliter eller at du ikke spiser julemat. Det kommer helt ann på hvor mye du ønsker å dele. Om du kjenner dette blir problematisk ber jeg deg tenke deg om to ganger før du bestemmer deg for hvem du skal feire jul sammen med. For julaften skal jo være koselig. Det er kanskje mest trygt om du feirer jul sammen med de som faktisk vet hva du sliter med når det kommer til mat. 

Bilderesultat for christmas eating disorderTil slutt vil jeg bare si at vi må tenke på hverandre. Det er ikke alle mennesker som er like sosiale eller er like glad i (jule) mat som alle andre. Vi er alle forskjellige og fortjener og bli behandlet som de menneskene vi er. Vi skal ikke tilpasse oss, men vi skal ha respekt for at vi faktisk skiller oss ut og er oss selv. Så du med en spiseforstyrrelse, tenk på deg selv og snakk med noen. Send meg en melding om du sliter og om du trenger noen å snakke med. Til deg som er tilskuer, snakk med den personen det gjelder om du er usikker, så kanskje dere kan komme frem til en løsning. Så du slipper å sitte der som et taust menneske hele kvelden. Spis den maten du vil. Kos deg. Kos deg uansett om det er med knekkebrød eller ribbe. Om du har bulimi, snakk med en person om det så du tar riktige mengder og slipper å sitte hele kvelden foran toalettet å kaste mens de andre er fortvilet over det som har skjedd. Det er selvfølgelig greit, og det skal jo ikke gå utover andre, men du må snakke med noen. 

Så send meg en melding på facebook eller instagram: marengystad, eller snakk med en annen voksen person. Håper alle får en koselig jul, og at spiseforstyrrelsen ikke skal sette en stopper for moroa og det sosiale. Del gjerne dette innlegget, for jeg vet at det er mange der ute som trenger å vite at de ikke er alene om å ha en spiseforstyrrelse i jula. 

Det har skjedd noe

Okai. I det siste har det skjedd en del ting. For det første har jeg blitt syk, og for det andre kjenner jeg at jeg føler meg ganske dårlig. Det er mye vonde tanker og jeg har blitt litt usikker på de valgene jeg har tatt. Men sånn er det jo alltid. Jeg handler før jeg tenker, og angrer meg grønt etterpå. Men det er ikke noe jeg får gjort noe med nå. Må bare ta konsekvensene av det jeg allerede har gjort. Det har også kommet mye vanskelige tanker, som gjør at det er vanskelig å gjennomføre en hel dag. Sånn som denne uka, er det ganske mye på planen, i forhold til det jeg pleier å gjøre. 

Noen ganger så har jeg bare lyst til å forsvinne ned i et svart hull og aldri komme tilbake. For ting er litt håpløst, eller veldig håpløst sett fra mine øyne. Jeg har ingen aning av hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre fremover. Så blir litt lost i øyeblikket og blir bare stående på samme punkt. Tankene begynner også å bli ganske farlige, men heldigvis så får jeg ganske god hjelp. Eller får? Føler meg såpass dårlig at jeg ikke en gang orker å gå til psykologen, og da blir det jo ikke noe bedre. Så jeg vet ikke helt hva som skjer fremover, men vi finner ut av det. Om det ikke kommer noe på en stund, så vet dere hvorfor. 

Mye eller alt for lite?

Okai, okai, okai 

Nå for tiden er det ganske mye som skjer, eller jeg vet ikke om jeg kan si at det skjer mye. Men noe skjer i hvert fall. Om det ikke er fysiske ting som skjer, så er det i hvert fall en del ting som skjer inne i hode mitt. For tiden har jeg ingen aning av hvor jeg skal gjøre av meg. Det er rom stort sett over alt, men jeg vet ikke helt hvor som passer best for meg. Så det foregår en del endringer i hode samtidig som jeg prøver å finne meg til rette med å faktisk stå helt på bar bakke for en gangs skyld. Som folk sier, så ordner det seg alltid for smile jenter, men akkurat nå vet jeg ikke. Altså med andre ord så kan man jo si at jeg ikke helt vet hva jeg selv vill, eller det blir jo feil og si det også. For som jeg har sagt før så vet jeg jo hva jeg vill, men det er bare vanskelig å gjennomføre det. 

Late nights thoughts

Altså, da har klokka akkurat bikket tre og jeg sitter her og stirrer i taket. Så da tenkte jeg kanskje at jeg kan dele det jeg har i hode´, eller dele blir vell kanskje litt feil ord. I og med at jeg ikke akkurat har lyst til å dele det som har festet seg på hjernebarken. Men som dere kanskje skjønner ut i fra teksten så har denne natten så lagt ikke vært den beste. Før klokka rundet 12 hadde jeg et mentalt nederlag hvor alt i hode mitt rett og slett gikk til helvete. Akkurat nå ser jeg bare problemer og ikke muligheter. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, og det gjør vondt. Mandag var en tung dag av naturlige grunner hvor jeg kanskje ikke tok de smarteste valgene. Noe som selvfølgelig henger igjen nå som det er onsdag. Så man lærer av sine valg. Den lille skriften so står på alt du kjøper eller får på apoteket må alltid leses! Uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det. 

Nå sitter jeg her trøtt og sliten etter å ha grått i flere timer. Ikke nok med det er jeg kvalm. Prøvde å ta noen knekkebrød, men det gjorde egentlig bare alt verre. Både for magen og hode, men det kom kanskje ikke som en overraskelse. Så da ente jeg opp med litt Ibux, så får håpe at det hjelper og at jeg snart kan få meg litt søvn. Har virkelig begynt å kjenne at ting som skjer rundt meg virker inn på kroppen, både positivt og negativt. Sånn bokstavelig talt virker det som om jeg blir dratt i to veier i hver arm. Altså jeg er ganske klar på hvilken arm jeg slipper først, men det er bare taket som er så hardt at det er vanskelig å slippe. Heldigvis for meg, må jo putte inn noe positivt også, så ble jeg opphengt i et fengende men ellers meningsløst spill som gjorde det litt enklere å få tankene over på noe annet. 

En liten oppdatering

Okai, da begynner det å bli en stund siden sist. Ikke at det har skjedd så veldig mye, eller det blir kanskje feil og si. For det har faktisk skjedd ganske mye, sånn innvendig i hvert fall. Selv om tankene er tunge når det kommer til kroppen, begynner det virkelig å løsne i hode. Og det i tross for at det er mørkt og at snøen laver led utenfor vinduet. Må nyte det så lenge jeg kan, for i og med at det er jul så er de tunge tankene er kun et steinkast unna. Så må jobbe litt for å klare å holde det oppe. 

I helga var jeg ute å reiste igjen. Kan bare si med en gang at jeg elsker det. Selv om det er kun innenfor landets grenser så er det utrolig deilig og bare sitte på et tog med sine egne tanker. Så på fredag tok jeg toget nordover ganske tidlig. Toget gikk fra Lillehammer klokka 10 og var fremme rundt 5 tiden ganske mange timer etterpå. Var stort sett lyst ute omtrent hele togturen, så jeg fikk sett en del, til og med en moskus. Fikk mildt sagt tidenes lykkekikk av bare det. Noe som sier meg at det er utrolig små ting som skal til for at man faktisk kan føle lykke. Men det er jo ikke bare Moskusen som er lykke.

Kort oppsummert så hadde jeg en ganske bra helg. Tok natt toget hjem og var hjemme rundt klokka 05:00. Fikk tatt meg en dusj og ordnet litt før jeg endelig fikk lagt meg til å sove. Sov sånn cirka frem til klokka 2. Følelsen jeg fikk da jeg våknet var helt forferdelig. Har aldri i mitt hele liv følt meg så fjern som da jeg våknet. Det føltes ut som jeg hadde skikkelig hangover og ekstremt rusa, eller det føltes ut som jeg tror det føles ut. Så jeg har gått rundt i en tåke i hele dag. Sovna litt her og litt der og egentlig ikke fått gjort så mye. Veit ikke helt hva det kommer at, for jeg har  jo ikke fått i meg noe rart i helga, drukket eller noe som kan ligne. Ser heller ikke at det er problemer helt psykisk. Så får håpe det bare var i dag og at det blir bedre i morgen.